Text

Dersom alt går til helvete


Livstegn: Jeg er på DIY-helsefarm i Lofoten.

Prosjektet er todelt: 

1. Jeg skal få ro til å skrive tekst og musikk.
2. Jeg skal bli et bedre menneske.

Skal det bli noe dreis på denslags ambisiøsiteter, kreves det en solid posjon dedikasjon. Det har jeg som regel kunnet si at jeg har vært så heldig å være i besittelse av.

Etter å ha hatt en periode hvor jeg har gjort mange co-writes, skrevet sanger sammen med andre, har jeg følt et behov for å finne tilbake til ensomheten. Det er noe rått og ekte ved det å slå av omverdenen og møte seg selv. Se seg selv i speilet.


Jeg har ikke opplevd Lofoten på høsten før. Det er til tider helt ufattelig vakkert, og jeg ser ting jeg ikke har sett før. Jeg har i tillegg hatt maks uttelling med tanke på været mens jeg har vært her. 

Nå har det gått nesten to uker tilnærmet uten kontakt med andre mennesker. Bare turer i fjell og dal og stille stunder ved kjøkkenbordet. Det skjer ingen ting her. Sola står opp, væromslagene gjør det de må og setter sitt umiskjennelige preg på dagen, og så går sola ned igjen.



Enhver helsefarm med respekt for seg selv anerkjenner betydningen av et godt kosthold. Jeg har tidligere spist sunn mat, og vært opptatt av helse, men jeg har nok ikke spist ofte nok. Det har gjerne blitt bare et par store måltider i døgnet. Litt fordi jeg blir slapp etter å ha spist, og da blir jeg mindre kreativ. Og litt fordi det tar tid å lage ordentlig mat, og da blir jeg mindre effektiv. Nå bestemte jeg meg for å snu om for dette. For første gang i mitt liv spiser jeg små måltider, gjerne seks om dagen, og det funker som bare juling. Jeg er ikke slapp, jeg sover bedre, jeg er kreativ og inspirert. Det passer perfekt for meg, jeg som er så glad i mat, at jeg nå forbinder dette med kreativitet og ikke slapphet. Jeg har dessuten merket at jeg har lagt litt på meg. Attpåtil muskelmasse. Ikke så verst bivirkning, det! Jeg elsker å prøve noe nytt. Jeg elsker å lære noe nytt. Skada at jeg ikke har gjort dette før.


Noe annet jeg ikke har gjort før, er å gå i kirka. Det hender jo at jeg er innom under forskjellige høytider eller i bryllup, dåp eller lignende fra tid til annen; en ordinær søndagsgudstjeneste kan jeg derimot ikke huske å ha overvært før. På søndag gikk jeg dit hen. Ankom en liten time før seremonien skulle begynne. Ville sitte å kjenne litt på stemningen. Jeg har alltid hatt sansen for Jesu budskap, men kirka har ikke vært helt min greie. Skam, pekefingre, diskriminering og en svært belastet og ukristelig historie har nok vært med på å gjøre meg skeptisk. Jeg plukket med meg en salmebok og et lite hefte med en oversikt over liturgien: «Punkt 5. Syndsbekjennelse: “[…] se nåde i meg, syndige menneske […]”». Okei, tenkte jeg, nå har vi det gående.

Det var en liten, beskjeden kirke. Ingen prangende malerier, ingen storslåtte ornamenteringer. Men budskapet står sterkt på egenhånd; det skulle, som alltid, vise seg å være overveldende nok som det er.



Jeg har med årene fått min egen tolkning av Bibelen og religion, og med den i bagasjen – og ved et par anledninger som oversetter – kunne jeg forstå hvert eneste ord presten sa. Det var en flott gudstjeneste, og jeg lærte masse nytt. Tro er rart. Tror man fordi man er overbevist, eller tror man fordi man tror, fordi man tror at det er best å tro? Jeg vet ikke. Men kanskje tror jeg det. Jeg tror i alle fall at Jesu budskap om nestekjærlighet er noe vårt samfunn godt kunne ha etterlevd litt nærmere. Og jeg tror jeg har funnet en ny søndagsaktivitet dersom det røyner på: henge ut for å sjekke pulsen. Garantert noe nytt å lære.

Lofoten, altså!

Det første jeg merket, var at det var så stille her. Sommerens turister har dratt, og det er helt annereldes uten. Da mobiltelefonen ble slått av, ble det helt stille. Dørgende stille. Og stillheten har gjort meg godt. Uten mobil og all den støyen der slapp de verste avhengighetene taket.



Det neste som skjedde, var at jeg kunne høre meg selv tenke. Og gradvis vokste det frem en indre stemme. En indre stemme som hadde mye på hjertet.

Til slutt tok jeg meg selv i gang på gang å snakke med med selv. Farmor levde alene her i Lofoten i flere år, og hun pleide å snakke med seg selv. Jeg har opplevd det før da jeg bodde i skogen. Det er fascinerende.

Jeg har ikke noe ønske om å bli en enstøing eller helt gal, og jeg er klar over at det ikke er helt umulig at det kunne ha skjedd, så jeg skal ikke tyne det for langt. For noen år siden kunne jeg kanskje ha valgt å pushe den grensa enda lenger, men ikke nå. Jeg har lært en del de siste årene, som gjør at jeg nå vet bedre hvordan jeg kan gi meg mens leken ennå er god.



Sånn sett passet det bra at det banket på døra, og at en venninne av pappa, forøvrig verdens beste fyr, som har vokst opp her, helt ut av det blå lurte på om det var mulig at jeg kunne være vikar for henne en dag på skolen. 

Jeg har med tiden blitt flinkere til å si nei til det som ikke passer, og det har vært en befrielse. Man behøver ikke å ha dårlig samvittighet for alt det der. Jeg er ikke i Lofoten for å være barneskolelærer. Og jeg har ingen erfaring med å undervise barn.

Og kanskje var det nettopp derfor, det at at jeg ikke hadde noen erfaring på området, at jeg i ren yes man-stil umiddelbart takket ja til å gjøre henne denne tjenesten. Nye erfaringer.

Hun ble så glad. Det var ingen andre som kunne ta disse timene. Det er stor mangel på lærere her, og hun hadde mange fridager til overs som hun ikke fikk brukt, og hun måtte til optikeren i nærmeste by pluss en haug andre ærender. Jeg kjente at dette var en god ting. Jeg kjente at jeg ble litt nervøs.

De siste årene har jeg utviklet en slags sosial tilbakeholdenhet. Noe jeg må innrømme har begrenset meg litt. Etter hvert som flere mennesker har blitt oppmerksom på min eksistens, har også jeg blitt mer oppmerksom på den – eksistensen. Jeg har blitt nødt til å forholde meg til at det er flere folk som vet hvem jeg er enn antallet folk jeg vet om. Og en del av meg er takknemlig for dette. Det er en interessant greie å oppleve. Samtidig er det utfordrende fordi det har fått meg til å føle at jeg må tenke mer nøye gjennom hva jeg sier og gjør. Og noen ganger står det ting i avisen som rett og slett ikke er sant. En del av meg ønsker å gi seg totalt faen i alt, og en annen ønsker å ta vare på alt rundt meg. Målet er vel å kunne kombinere det, men det er ikke alltid like lett. Allikevel er kanskje veien dit kortere ved at alt føles litt mer intenst i perioder med medieoppslag og slikt. Jeg tror dette kan være bra for meg og at jeg kan bruke dette til noe.



Jeg har alltid vært nokså bevisst på meg selv, og jeg liker å analysere egen atferd, komme til bunns i årsaken til egne reaksjonsmønstre. Hvorfor føler jeg dette? Hvorfor gjorde jeg det der allikevel? Jeg føler at det er en del av det å være nysgjerrig og sulten på livet. At denne selvbevisstheten nå med artisteriet har blitt tatt til nye høyder, gjør at jeg må fly enda høyere og dykke enda dypere for å få oversikt over hvem jeg er og hva jeg egentlig vil. Alle har det nok slik, at de prøver å finne sin egen plass i sammenhengen. Når man får barn, er det sikkert utfordrende å finne sin nye rolle. Hvem er jeg nå, liksom? Jeg håper ikke det bare er meg det er noe helt tullete med … Det er til tider tøft å holde tritt med seg selv og alt som skjer rundt en, men jeg har ikke latt meg knekke så langt. Og det er uhyre spennede. Jeg tror jeg vokser på dette, at jeg på sikt kan la det gjøre meg ærligere. Kanskje kan jeg komme nærmere en slags sannhet.

Og nå hadde jeg altså forpliktet meg til et møte med ærligheten selv – en gjeng med 3.-klassinger. Jeg kjente jeg ble lettere nervøs. Hva hadde jeg gitt meg ut på? De kom kanskje til å kjenne meg igjen. Hvordan skulle jeg opptre? Hva var lærerrollen for en som meg? La oss kalle det en slags redsel. La oss kalle det frykt.

Og det passet egentlig bra. For er det ikke i møte med det man frykter at man møter seg selv og lærer seg selv å kjenne? Og ved å konfrontere frykten, se den i øynene, ser du kanskje at den bare er en illusjon. Redselen forvinner, og man er et friere menneske.



Men nok om det.

Klokka var ni. Geografi og Samfunnsfag var på tapetet. To flotte fag, som ikke var mine favorittfag da jeg selv gikk på skolen. Men som riktignok i ettertid har fenget meg langt mer. Ikke det verste. Men det ble så mye mer enn bare det. Vi var innom danske tanter, polske piroger, amerikanske skolemassakre, universelle menneskerettigheter, jeg fikk høre fire sanger (tre på engelsk + én av dem også oversatt til norsk [imponerende bra tekst og melodi]) som fire av jentene selv hadde skrevet, vi sang allsang av «La oss dra til Laos», og en million andre avstikkere, som det er umulig å få med her. Dette gikk som smurt. Jeg var stolt. «Those who can’t, teach.»



Da de skulle spise, ble jeg bedt om å lese høyt fra en bok. Men først skulle vi lage «matstatistikk» på tavla. Alle skulle si hvilket pålegg de hadde på brødskiva, og så skulle jeg sette én strek ved påleggnavnet for hver elev som hadde akkurat det pålegget. Ostefolket «vant» – det var nemlig om å gjøre å vinne(!) – en overlegen seier med over dobbelt så mange poeng som de to etterfølgende plassene, leverposteielevene og kjøttpåleggpersonlighetene. En hadde nettopp vært hos tannlegen, så «Ingenting» fikk ett poeng, og det samme gjorde syltetøy, som etter sigende var «ulovlig». Og vafler! Stor stas!

Så skulle det leses: Mio, min Mio. Side 125. Rett på sak. Onde ridder Kato – han med steinhjertet. Og jernkloen. Den han brukte for å røve hjertene fra små barn. Det beste han visste. Jeg kjente at jeg ville lese noe annet til maten, men ga dem likevel det de ville ha. Men først bestemte jeg at vi skulle lage «dialektstatistikk». Jeg så mitt snitt til å utsette lesingen litt og gjøre det hele litt mer gøy. De skulle velge hvilken dialekt jeg skulle lese på. Kav nord-norsk, hybriden som med stavemåten fra bokmål og nord-norsk toneleie (veldig vanlig blant høytlesende nordlendinger), eller oslodialekt. Jeg ga dem en smakebit fra hver type, og jeg skjønte hvor det bar … En knusende seier til: «OSLO! OSLO! OSLO!» Heiaropene runget. Hele 13 (av 14 mulige) poeng! Han ene som hadde stemt på nord-norsk, måtte bare føye seg. Saken var så klar som den kunne bli.


Og jeg begynte å lese, så godt som jeg kunne. Og de lo, og de lo. De begynte å prate til meg på oslodialekt. Og jeg svarte med samme mynt. Og de lo enda mer. Og onde ridder Kato var ond som bare han kan det, og Mio var skrekkslagen, og Mios pappa, kongen, var i den dypeste sorg. Og latteren i klasserommet runget. Og jeg kjente at jeg bød på meg selv. Det hadde vært gigantgøy å ha den første timen med dem, men fra nå av og ut løsnet det. Det som tidligere hadde gått som smurt, bleknet i forhold til det uforbeholdne drivet som nå entret manesjen. Det ble både undervisning og party på samme tid, og jeg var både «verdens beste lærer» og «den beste læreren i verden».

Jeg ga dem det de ville ha. Jeg ga av meg selv.

Om jeg gjorde det helt etter boka, det vet jeg ikke. Jeg tror de lærte masse i løpet av dagen. Jeg lærte i alle fall masse! Og mest av alt lærte jeg nok at jeg må være meg selv. Jeg må møte omverdenen som den jeg er. Det er min rolle. Uansett om jeg møter barn eller voksne, venner eller ukjente. Jeg kan ikke gjemme meg bak noe annet. Jeg kommer nok alltid til å synes at jeg selv er et uløselig mysterium – det er mer enn nok gørr å ta av. Men dette var gode ting i praksis. Det er bare å være ærlig, være ekte, være seg selv. Så lett, og så vanskelig. Og alltid verdt det!


Er jeg på søken etter meg selv, eller på flukt fra meg selv? Søker jeg sannhet, eller er jeg en virkelighetsflyktning? Jeg vet ikke. Men jeg tror i alle fall at måltidsendringene, turene i naturen, stundene ved kjøkkenbordet, kirkebesøket og skoledagen har gjort meg godt. Et realt påfyll for sjela etter et par år med hektisk turnéliv. 

Etter to uker uten kontakt med folk havnet jeg altså rett tilbake blant folk. I en helt uvant situasjon. Alene foran 14 blodtørstige villdyr. Uten erfaring. Ufaglært til fingerspissene. Og det gikk bra! Ikke bare bra; det gikk strålende! Frykt skal overvinnes og ikke stå i veien for å finne et sannere selv. Og jeg tror overgangen fra stillhet, ensomhet og null Internett til høytlesing for barn med sterk intoleranse for bullshit på et finurlig vis har hjulpet meg videre på den veien jeg skal. 

Og da måtte jeg selvfølgelig rett på Internett for å fortelle om det. Ha ha! Vel, det kalles å dele. «Sharing is caring.» Og endelig har jeg faktisk tid til å oppdatere Virkelighetsflyktning-bloggen min. Jeg tror forbeholdene er i ferd med å slippe taket. Og jeg tror det kan føre til kvantesprang innen både punkt 1 og punkt 2 på denne DIY-helsefarmens program. Det jeg kom hit for.



I dag har vært en av de beste dagene i mitt liv. I morgen er jeg ikke lenger lærer. Nå trekker jeg meg igjen litt tilbake til den fascinerende stillheten og fredfulle ensomheten. Må ikke forveksles med å være ensom og forlatt. Dette er gull. «Those who can, do.»

Jeg har ikke bestemt meg helt for hvor lenge jeg blir i Lofoten. I går skrev jeg en sang med ti vers og fem refrenger. Det er så mange toner og ord der jeg er nå. Jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å vite det når tiden er inne. Da flytter jeg til Oslo («OSLO! OSLO! OSLO!»). Da kommer samtalen til å være i fokus. Den gode samtalen. Inntil da skal jeg snakke litt til med meg selv.


God høst! Spis epler!

Fred og kjærlighet,
Magnus



P.S.: Og, ja! For å svare på tittelen, så kan man alltids bli lærer. Livet er herlig!

Text

Julefri

Om noen få dager tar jeg en slags juleferie. Det vil si: Sirkus Eliassen kommer til å spille inn musikkvideo og gjøre saker og ting i studio. Men vi kommer til å ha en liten pause fra reiser og konserter i to hele uker. Det skal bli godt å være litt hjemme, kjenner jeg. 

Det har vært travle dager stort sett hele dette året, fullt av spenning, masse gøy og nye opplevelser. Og det har vært vårt hovedmål fra første stund: Vi skal ha det gøy, og vi vil oppleve nye ting. I tillegg har dette året vært svært lærerikt.

Rundt lanseringen av de to siste singlene våre, «Verden skulle gå under» og «Fullstendig feilfri», har vi igjen dukket opp litt i TV og aviser og radio, og det har vært interessant å lese og se de ferdigklipte intervjuene med oss, som i all hovedsak har endt opp med å handle ganske lite om musikken.

Vi får mange rare spørsmål som ikke har så mye med musikken å gjøre. Jeg tror det skyldes at folk ikke er så interessert i å lese om musikk. Og jeg skjønner det. Det er mer naturlig å høre musikk enn å høre om den. Mange vil heller ha historier om menneskene bak og deres liv. Nylig fikk jeg spørsmål om jeg er singel og om jeg drømmer om hus og hjem og familie. Journalisten tenker at dette muligens kan være interessant for deres lesere (litt snålt at det skal være så interessant, egentlig!). Og når jeg da prøver meg med å svare følgende: «Jeg har ikke tid til å ha noen kjæreste slik det er nå. Men jeg er tilhenger av faste forhold og ser for meg at jeg kanskje ender opp i et når tiden er inne.», så blir overskriften som da kommer på trykk omtrent noe slikt som: «Drømmer om kjæreste» eller hva det nå var det stod skrevet. 

Det er jo ikke akkurat verdens undergang at f.eks. Verdens Gang kan finne på å vri det til at jeg går ut i avisen og søker kjæreste. Likevel forstår jeg det, og det er nok bare en del av gamet. Litt komisk er det, og dessuten svært lærerikt. Det får meg til å se annerledes og muligens mer nyansert på det jeg selv leser artikler om artister eller politikere eller andre intervjuobjekter. En slik innsikt tror jeg er en bra ting.

I dag kom vi hjem til Bodø etter å ha vært i to uker i Oslo. Det har vært svært innholdsrikt, og vi har gjort en rekke intervjuer, opptrådt sammen med Radioresepsjonen, spilt konserter, hengt ut med venner og ikke minst laget nye sanger.

Å skrive sanger er det morsomste jeg vet. Uten det, lever jeg nesten ikke. Det er noe helt spesielt med det å starte fra null, niks og ingenting, for så å skape noe som til slutt kan bli en sang som mange kan få glede av. Jeg har hatt det utrolig gøy med å skrive sammen med diverse sangskrivere i Oslo, og vil takke JAM Productions, Rykkinnfella, Blunder, Frida Amundsen, Element og Thomas Eriksen for storartet samarbeid! Kommer nok tilbake en tur i januar!

Men først skal det bli godt med tilnærmet «julefri» i to uker!

Ha en fortreffelig adventstid!

Magnus

P.S.: I dag kommer det en julegave fra Sirkus Eliassen: vår julesang «Julefri».

Video

Ett år 

Det er i dag ett år siden denne videoen ble lagt ut. Siden har det gått slag i slag, og det er riktig så travle dager for tiden. Bare så vidt at jeg klarer å følge med på alt som skjer rundt meg. Bare så vidt jeg rekker å trekke pusten og sette pris på alt som har skjedd på ett år.

Sirkus Eliassen reiser mye rundt for tiden, og det tar mye tid. Egentlig skulle jeg gi ut et par soloalbum i løpet av 2012, men «Hjem til dæ» og de andre singlene gjorde det altfor tidkrevende å gjøre begge deler samtidig. Jeg har veldig lyst til å slippe sologreiene mine nå med en gang, men jeg føler at de fortjener min fulle og hele oppmerksomhet når det skjer. Med ny Sirkus-singel og en sommer med masse spilling land og strand får jeg nok bare vente litt til.

Underlig å konkurrere med seg selv, egentlig.

Men man konkurrerer vel stort sett alltid med seg selv. På flere plan. Man ønsker å gjøre det bedre enn man har gjort det før. Man ønsker å leve opp til de forventningene man har gjort seg. Det er viktig å huske på at det ikke er en konkurranse. Det handler ikke om salgstall og hvor mange som kommer på en konsert. Det handler ikke om listeplasseringer, radiospilling og autografer. Det handler om musikk. Det handler om å ha det bra. Og det handler om å sette pris på det man får oppleve.

Alt dette blir mye lettere dersom man lar veien bli til mens man går.

I stedet for å sette meg på bakbeina og protestere og si at jeg SKULLE gi ut sologreiene mine, har jeg heller valgt å se hvor skjebnen tar meg. I helga tok den meg til Honningsvåg, og vi kjørte blant mye annet med firehjulinger til Nordkapp. Ingen av oss hadde vært der før, og det er helt fantastisk at vi kan oppleve disse tingene bare fordi folk har det like gøy som oss når vi spiller sangene våre.

For ett år siden la vi ut «Hjem til dæ» på YouTube. Lite visste vi hva det skulle føre med seg. Det har vært et særdeles innholdsrikt år. Det er helt sykt å tenke på at stemmen min har vært på riksdekkende radio stort sett hver dag siden da. «Til dem du e glad i» og «Hei, frøken DJ» som soloartist; «Hjem til dæ», «Opp ned bak frem», «Æ vil bare dans» og «Før du går» som halve Sirkus Eliassen. Nesten surrealistisk.

Selv om alt dette egentlig ikke handler om salgstall og radiolisting, må jeg nesten kunne tillate meg selv å glede meg over slike absurde fenomener. Ett år konsumerte jeg for under kr 10,- pr. dag. Et annet år reiste jeg et helt år i Asia. Og dette året her ble altså året jeg ble spilt på radio hver dag. Helt utrolig. 

Takk til Bjørnar, Erik, Julius og hele Koftemafiaen for året som har gått! Ønsker alle sammen en riktig god sommer og et godt nytt år!

Magnus 

Video

Solo-greiene mine har måttet vente litt for ikke å drukne i en hel masse Sirkus i det siste. Jeg jobber så mye som mulig med de ulike musikalske prosjektene mine, og jeg kan røpe at det neste fra denne kanten hverken er Magnus eller Sirkus, men et nytt prosjekt, samt en gjesteopptreden i en annen sammenheng. Mer om både dette og Virkelighetsflyktning-trilogien om ikke lenge.

I dag skal jeg delta i et debattprogram på NRK Nordlands ettermiddagssending i radio, og etterpå er det Sirkus Eliassen-konsert på Avenue i Bodø, så dagen er temmelig fullbooket.

Ellers er det godt å konstatere at musikken fra Maskinisten fortsatt lever der ute; jeg ble nemlig gjort oppmerksom på videoen over her i går: Vidar, du er kjempeflink! Takk for en flott versjon av «Se og bli sett»! 

Text

Beyond Bodø

Beyond Records peiser ut bodøhits om dagen!

Laura: Laura var ene og alene det bandet som fikk meg til å forstå at jeg skulle synge på norsk, og jeg er megafan av både tekster og musikk. I dag slipper Beyond Records ut EP-en Før, som består av gamle innspillinger dette bodøbandet gjorde før de gikk hver til sitt. Silje er den som har markert seg mest i ettertid, ved å danne bandet Bendik. Laura har reunionkonsert på Kjerringråkk på Sinus i helga, og det bør alle som kan, få med seg. Der blir et begrenset opplag av fysiske eksemplarer av Før lagt ut for slag.

Dilillis: Et av mine favorittband, bodøbandet Dilillis, slipper album på Beyond Records i morgen, og Avisa Nordlands Rune Slyngstad skriver en kjempefin anmeldelse i dagens papirutgave. Dilillis e snill får et velfortjent terningkast seks fem. Jeg er stolt av å ha produsert dette albumet, eller som bandet selv sier: «[…] en slags produsent.» LOL. Dilillis spiller opp til fest når plateslippet skal feires med storslagen konsert på Sinus neste helg.

Raggabalder: Raggabalder er tilbake, og i forrige uke slapp Raggabalder og Hålogalandslaget en kompromissløs mikstape spekket av dubplates og exclusives. Jeg er med på et av sporene, hvor jeg synger melodien til «Hei, frøken DJ» med ny tekst over en udødelig Dead Prez-instrumental. Jeg er svært fornøyd med mitt bidrag til denne mikstapen, spesielt andreverset mitt, som er første utgivelsen på nesten ti år (sist var Magnetisk Nords Tinglysing EP i 2003) hvor jeg rapper. Sporet heter selvfølgelig «Hei, Raggabalder». Raggabalder spiller opp til dans på SydØst i Bodø i helga. 

Sirkus Eliassen: Vår nye singel, «Æ vil bare dans» (Beyond Records), er fra og med denne uka A-lista på NRK P3. Skrullipop har regissert den kommende videoen, som slippes om ikke lenge. Forøvrig kan det nevnes at konsertene på Rognan (Blåfrost) og i Oslo (by:Larm) med Sirkus Eliassen i helga var killer.

by:Larm: Vi ble ganske plaget med flyforsinkelser mellom Bodø og Oslo på fredag, så vi rakk ikke vår egen fredagskonsert. Men man rår ikke over vær og vind og slikt. SAS kunne nok ha gjort en bedre innsats for kundene sine, men gjort er gjort, og spist er spist. Det finnes viktigere ting å bruke energien sin på. Tre av oss ble dessuten febersyke under den 13 timer lange turen sørover, så vi hadde mer enn nok med å slappe av før lørdagskonserten. Foruten vår egen konsert var mine personlige høydepunkter under årets festival å være gjest med Hålogalandslaget (Joddski, RSP og Jan Steigen – alltid gøy å dele scene med Joddski, som også var gjest på vår konsert), konsert med LidoLido (stortalent som snart kommer til Bodø) og Ask Embla (Ina Wroldsen, som har laget Shontelles fantastiske ballade «Impossible») og dansefesten som varte til kl. 06.00 natt til søndag. Den beste konsertopplevelsen i forrige uke var dog Thom Hell i kirka på Rognan på torsdag. Fabelaktig!

Jeg ble syk på tirsdag; fikk feber og alt det der. Jeg hadde kjent noe brygge seg opp i halsen i løpet av helga, så det var vel ikke helt sjokkerende at jeg skulle bli syk til slutt. Heldigvis varte det bare i én dag, og i går var jeg frisk igjen. For en herlig følelse det er å legge sykdom bak seg. Jeg må bli enda flinkere til å finne frem den følelsen i hverdagen – takknemlighet og glede over å være frisk. Det var nesten tre år siden sist jeg var syk (India 2009), så statistikken er ganske god. Håper det blir like lenge til neste gang. Eller lenger!

Nå som jeg er frisk igjen, skal jeg gå en spasertur ut i det nydelige bodøværet, for så å jobbe videre med noen nye innspillinger. Mye spennende på gang i Bodø for tiden. Raggabalder/Hålogalandslaget-mikstapen er ute allerede nå. Følg med på Facebook-sidene til Laura og Dilillis; regner med at det kommer lenker der til Før og Dilillis e snill veldig, veldig snart.

Ha en fortsatt fin dag, og mye kjærlighet,

Magnus

Photo
egilolsen:

marit larsen spark tour IIbodø
one of my favorite artists; magnus eliassen, lives in bodø. he invited me to sing on a new song in the wonderful recording studio; store studio. we hung out all day. also met other bodø legends like halvdan sivertsen and hung out with kråkesølv.today’s stage; avenue, was a bit more intimate and i got a chance to enjoy the entire marit larsen show. she was on fire! so was i by the way, but holy cow did she pop rock.we backstaged, crawled the streets of bodø and nachspieled till the early hours. after an hour in bed, eggs, bacon and waffles - we went to tromsø. till we meet again beautiful bodø.

egilolsen:

marit larsen spark tour II
bodø

one of my favorite artists; magnus eliassen, lives in bodø. he invited me to sing on a new song in the wonderful recording studio; store studio. we hung out all day. also met other bodø legends like halvdan sivertsen and hung out with kråkesølv.

today’s stage; avenue, was a bit more intimate and i got a chance to enjoy the entire marit larsen show. she was on fire! so was i by the way, but holy cow did she pop rock.

we backstaged, crawled the streets of bodø and nachspieled till the early hours. after an hour in bed, eggs, bacon and waffles - we went to tromsø. till we meet again beautiful bodø.

Video

BARE DU

Jula kom brått på meg i år. Det har vært så mye studioinnspilling i den siste tiden at det har vært lite tid til forberedelser. Grunnen til at det har vært så intensiv jobbing nå, rett før jul, er fordi min gode venn Bjørnar (BK fra Sirkus Eliassen, også kjent under DJ-navnet Ben Kinx) skal reise til Sør-Amerika om noen få dager, og det har vært masse vi har hatt ønske om å gjøre ferdig før han drar.

En av sangene vi ville bli ferdige med, var «Bare du». Dette er en sang som betyr mye for meg. Bjørnar lagde en instrumental i høst, som jeg umiddelbart lot meg inspirere av. Egentlig skulle det være en ren Ben Kinx-utgivelse, så jeg improviserte bare litt fritt over Bjørnars synth-landskap uten egentlig å ha noen plan for å lage en sang.

Det viste seg raskt at jeg følte at jeg var inne på noe, og både tekst og melodi kom nærmest instinktivt til meg. En av mine beste venner hadde nettopp fått et barn da jeg skrev teksten, og jeg hadde dessuten skrevet et dikt i anledning min fars fødselsdag, så jeg var temmelig overveldet av følelsesbåndet mellom foreldre og barn i denne perioden. Jeg klarte ikke å få melodien eller teksten ut av hodet, så jeg er svært glad for at Bjørnar lot meg være med på å lage denne versjonen av sangen.

Det er den første sangen jeg har skrevet på denne måten. At jeg har laget melodien og teksten til en instrumental jeg ikke har hatt noe med å gjøre. Med så fantastiske instrumentaler som Bjørnar lager, håper jeg at jeg får muligheten til å gjøre det flere ganger. (Og jeg håper at han kan få noen til å synge på engelsk på dem også, slik at de kan bli de internasjonale hittene de fortjener å bli.) Jeg gleder meg veldig til han kommer tilbake fra Sør-Amerika

Jeg var hjemme hos foreldrene mine sammen med Erik E og søstera vår. Det var kjempehyggelig. Jeg er heldig som har et hjem hos mine foreldre, som jeg kan bli invitert til i høytidene. Rett før julemiddagen (vegetarisk, selvfølgelig! Takk mamma!) var jeg innom julemiddagen på Folkets hus og spilte «Månedsvisa» og «Til dem du e glad i». Det var masse folk der. Mange ensomme og eldre, som kanskje ikke selv har barn å dra på besøk til eller få på besøk. Det var en fin opplevelse, og det er alltid så utrolig hyggelig når folk takker en for det lille bidraget en kommer med.

Sent på kvelden var jeg på besøk hos en annen familie. En fantastisk stund med litt vin, gode samtaler, varme ord, enda litt vin og latter og tårer. Livet kan føles så ekte i blant. Det er alltid like slående vakkert å se ekte kjærlighet mellom mennesker. At faren i huset holder en liten uhøytidelig tale om hvor glad han er i barna sine og familien sin. At julelappen fra den ene søsteren til den andre blir lest opp høyt og er så full av kjærlighet at alle blir rørt.

I år fikk jeg sovepose, genser, sengetrekk, visdomsordkalender, den fysiske platinaplata for «Hjem til dæ» og mange andre fine julegaver. At jeg fikk være med å gi ut «Bare du», og at Bjørnar brukte sin julaften til å lage musikkvideoen fra gamle filmklipp fra hans egen barndom, er for meg årets beste julegave. Samt at jeg fikk ta del i tre ulike julefeiringer.

I kveld skal mormor og morfar komme på besøk til oss. De pleier også å si «så lenge dere har det bra, har vi det bra». Det er alltid herlig å tilbringe tid med dem. Trygt og godt. Men først skal jeg opp i Store Studio og spille inn litt vokal til noen nye sanger.

Gledelig, fredelig jul!

Magnus

Bare du

Bare du kan elsk mæ så høyt som dette
bare du kan vite, ingen andre vet det
for andre e æ en vanlig fyr bare
for dæ så e æ det mest dyrebare

Før du kjente mæ, va æ akseptert
første gang du så mæ, va æ det vakreste
du noen gang har sett, du gjorde mæ til den æ e
bare du e der for mæ uansett ka som skjer

Bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med mæ
bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med mæ

Æ va helt aleina her i denne verden
du tok dæ av mæ, du ga mæ lærdom
æ va så liten, æ va så skjør
du va der for mæ ka enn det va æ måtte finn på å gjør

Æ e lei for at æ såra dæ
æ vet ikke ka som går av mæ
du tilgir mæ alltid, selv om æ kan vær så dum
alt æ hør fra dæ, e de vakreste ordan æ vet om

Bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med mæ
bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med med mæ

Ka som helst for at æ skal ha det godt
du har alltid sagt at alt ditt e mitt
æ kan aldri gjengjeld alt det som æ har fått
kan du som har lært mæ alt æ kan, lær mæ aldri å ta dæ for gitt?

Bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med mæ
bare du, bare du har det bra
e det det samme, e det det samme med mæ

Video

«Lyset»

Lucia kommer fra ordet Lux, som betyr lys.

Det er bemerkelsesverdig hvordan man endrer rolle alt etter hvem man er sammen med. Dersom jeg er sammen med ei jente som er sur og negativ om morgenen, inntar jeg automatisk rollen som den positive; dersom jeg er sammen med ei som stråler som ei sol til og med når det er mørketid, blir det derimot fort til at b-mennesket i meg tillater seg å komme til utløp. 

I dag har jeg lyttet stolt til den rykende ferske masteren til den nye dilillis-skiva, tidenes hitparade. Jeg har dessuten hørt på noen råmikser fra opptakene som vidunderlige Kråkesølv gjorde sammen med meg i forrige uke. Felles for begge platene er at alle instrumentene ble spilt inn samtidig i samme rom. Det gir en helt egen nerve og energi. Begge er dessuten produsert av meg, og kommer ut til neste år. 

Til tross for at jeg er produsent for både dilillis-skiva og mi egen, er det stor forskjell på rollene jeg har hatt i disse to sammenhengene. Elleville dilillis krevde maksimalt av min tålmodighet, og det føltes i blant som at jeg var en slags barnevakt. Dette står i sterk kontrast til innspillingene i forrige uke, hvor det snarere var Kråkesølv som var mine barnevakter.

Jeg har altså litt av begge deler i meg. Og det er greit, synes jeg. Jeg føler i alle fall ikke noe behov for å være i nøyaktig den samme rollen i enhver situasjon. Det er godt å ha kontroll, og det er også godt å gi fullstendig slipp på den.

Heldigvis er både Dilillis og Kråkesølv positive gutter, og da er det så mye lettere å være produsent og komme med innspill. Dersom de hadde vært negative, sagt at sangene var dårlige, dersom de hadde sagt at alt bare var sorgen og at det å spille i band bare er noe dritt, måtte jeg ha brukt all min energi på å dra opp stemningen. Ethvert kreativt innspill fra meg ville muligens lettere ha blitt tolket som kritikk. Når de man samarbeider med, er positive, kan man senke skuldrene og ha en dialog. Man kan si hva man mener uten å være redd for å ødelegge stemningen eller tråkke på noen tær.

Jeg liker å omgås med positive mennesker, og det gjelder også jenter. Jeg faller stort sett alltid for positive, hjertelige og fordomsfrie jenter. Optimisme og positivitet er noe av det herligste jeg vet om, og jeg tror veien til et lykkeligere liv er gjennom å legge bitterhet bak seg. Bitterhet fører ingenting bra med seg. Som en skikkelse i Jonathan Safran Foers persongalleri sier det så treffende: «Bitterhet er som å ta gift i håp om at noen andre skal dø av det.»

Jeg tror kanskje denne dragningen mot positive mennesker også handler om muligheten for meg til å vise mine ikke fullt så positive sider. Selv om jeg anser meg selv for å være ganske positiv, er hodet mitt også velfylt av tanker som ikke alltid er like optimistiske og gledesbetonte. Dersom jeg er sammen med negative og bitre mennesker, finner jeg ikke plass til mine mørkere sider. I møte med negative mennesker ender det bare med at jeg prøver å dra dem opp uten at det er rom for meg å kunne være hele meg, eller så ender vi opp med å dra hverandre ned. 

Ideelt sett skal man vel kunne endre på rollene etter behov. At mennesker som står en nært, kan hjelpe en når en behøver hjelp, og at man selv kan gi dem en hjelpende hånd når de behøver det. At man finner noen man både kan være sterk og svak sammen med.

Til nå har alle de positive og fantastiske jentene jeg har falt for, etter hvert vist seg å være ekstremt morragretne. Om dette er tilfeldig eller ikke, er jeg usikker på. Jeg begynner å mistenke at det er en slags sammenheng. Kanskje tillot de seg å bli slik fordi jeg som regel ikke har noe problem med å stå opp med et smil om munnen om morgenen. Jeg ga dem kanskje rom for å være gretne.

Om dette er bra eller ikke, skal jeg la forbli usagt. Det er mulig at jeg var med på å dra frem disse litt negative sidene i dem ved selv alltid å innta den positives rolle, og at det var en slags bjørnetjeneste til både dem og meg. Det er også mulig at det var bra for dem å få rom til å være litt urimelige og ufyselige om morgenen. Få ut litt damp. Tillate seg å være feilbarlig. Ikke la småting hope seg opp til bitterhet.

For så lenge du ikke er bitter, men positiv, så lenge kommunikasjonen kan være trygg og uten følelsen av å balansere på en knivsegg, og uten frykt for å ødelegge en skjør stemning oss imellom, og så lenge jeg kan dele av mine mørkere sider, så skal jeg vel alltids klare å holde ut at det enkelte morgener er jeg som må smile for oss begge. For meg er det jo egentlig ikke så vanskelig å smile; så hvorfor henge oss opp i det? Jeg tar det jo uansett igjen når jeg skal lufte hjertet mitt senere, når dagen blir til kveld; og da er du der for meg med din positivitet. Mørketiden er ikke så tung når jeg ser lys i deg.

Ha en fin Luciadag!

Magnus

P.s.: Musikken som fungerer som lydteppe til denne videoen fra Store Studio-innspillingene med Kråkesølv i forrige uke, er en snutt fra en sang som heter «Lyset». Den handler om min kjærlighet til mennesker som bærer med seg glede og positivitet i hjertet sitt. Den var opprinnelig ikke tiltenkt denne platen, men jeg har blitt så glad i den at jeg har endret litt på planene. Platen skal forøvrig hete Virkelighetsflyktning, andre del: Alt som kunne ha vært, og den blir kjempefin. Om enn noe annerledes enn dilillis’ kommende mesterverk.

Text

«Lyset»

Lucia kommer fra ordet Lux, som betyr lys.

Det er bemerkelsesverdig hvordan man endrer rolle alt etter hvem man er sammen med. Dersom jeg er sammen med ei jente som er sur og negativ om morgenen, inntar jeg automatisk rollen som den positive; dersom jeg er sammen med ei som stråler som ei sol til og med når det er mørketid, blir det derimot fort til at b-mennesket i meg tillater seg å komme til utløp. 

I dag har jeg lyttet stolt til den rykende ferske masteren til den nye dilillis-skiva, tidenes hitparade. Jeg har dessuten hørt på noen råmikser fra opptakene som vidunderlige Kråkesølv gjorde sammen med meg i forrige uke. Felles for begge platene er at alle instrumentene ble spilt inn samtidig i samme rom. Det gir en helt egen nerve og energi. Begge er dessuten produsert av meg, og kommer ut til neste år. 

Til tross for at jeg er produsent for både dilillis-skiva og mi egen, er det stor forskjell på rollene jeg har hatt i disse to sammenhengene. Elleville dilillis krevde maksimalt av min tålmodighet, og det føltes i blant som at jeg var en slags barnevakt. Dette står i sterk kontrast til innspillingene i forrige uke, hvor det snarere var Kråkesølv som var mine barnevakter.

Jeg har altså litt av begge deler i meg. Og det er greit, synes jeg. Jeg føler i alle fall ikke noe behov for å være i nøyaktig den samme rollen i enhver situasjon. Det er godt å ha kontroll, og det er også godt å gi fullstendig slipp på den.

Heldigvis er både Dilillis og Kråkesølv positive gutter, og da er det så mye lettere å være produsent og komme med innspill. Dersom de hadde vært negative, sagt at sangene var dårlige, dersom de hadde sagt at alt bare var sorgen og at det å spille i band bare er noe dritt, måtte jeg ha brukt all min energi på å dra opp stemningen. Ethvert kreativt innspill fra meg ville muligens lettere ha blitt tolket som kritikk. Når de man samarbeider med, er positive, kan man senke skuldrene og ha en dialog. Man kan si hva man mener uten å være redd for å ødelegge stemningen eller tråkke på noen tær.

Jeg liker å omgås med positive mennesker, og det gjelder også jenter. Jeg faller stort sett alltid for positive, hjertelige og fordomsfrie jenter. Optimisme og positivitet er noe av det herligste jeg vet om, og jeg tror veien til et lykkeligere liv er gjennom å legge bitterhet bak seg. Bitterhet fører ingenting bra med seg. Som en skikkelse i Jonathan Safran Foers persongalleri sier det så treffende: «Bitterhet er som å ta gift i håp om at noen andre skal dø av det.»

Jeg tror kanskje denne dragningen mot positive mennesker også handler om muligheten for meg til å vise mine ikke fullt så positive sider. Selv om jeg anser meg selv for å være ganske positiv, er hodet mitt også velfylt av tanker som ikke alltid er like optimistiske og gledesbetonte. Dersom jeg er sammen med negative og bitre mennesker, finner jeg ikke plass til mine mørkere sider. I møte med negative mennesker ender det bare med at jeg prøver å dra dem opp uten at det er rom for meg å kunne være hele meg, eller så ender vi opp med å dra hverandre ned. 

Ideelt sett skal man vel kunne endre på rollene etter behov. At mennesker som står en nært, kan hjelpe en når en behøver hjelp, og at man selv kan gi dem en hjelpende hånd når de behøver det. At man finner noen man både kan være sterk og svak sammen med.

Til nå har alle de positive og fantastiske jentene jeg har falt for, etter hvert vist seg å være ekstremt morragretne. Om dette er tilfeldig eller ikke, er jeg usikker på. Jeg begynner å mistenke at det er en slags sammenheng. Kanskje tillot de seg å bli slik fordi jeg som regel ikke har noe problem med å stå opp med et smil om munnen om morgenen. Jeg ga dem kanskje rom for å være gretne.

Om dette er bra eller ikke, skal jeg la forbli usagt. Det er mulig at jeg var med på å dra frem disse litt negative sidene i dem ved selv alltid å innta den positives rolle, og at det var en slags bjørnetjeneste til både dem og meg. Det er også mulig at det var bra for dem å få rom til å være litt urimelige og ufyselige om morgenen. Få ut litt damp. Tillate seg å være feilbarlig. Ikke la småting hope seg opp til bitterhet.

For så lenge du ikke er bitter, men positiv, så lenge kommunikasjonen kan være trygg og uten følelsen av å balansere på en knivsegg, og uten frykt for å ødelegge en skjør stemning oss imellom, og så lenge jeg kan dele av mine mørkere sider, så skal jeg vel alltids klare å holde ut at det enkelte morgener er jeg som må smile for oss begge. For meg er det jo egentlig ikke så vanskelig å smile; så hvorfor henge oss opp i det? Jeg tar det jo uansett igjen når jeg skal lufte hjertet mitt senere, når dagen blir til kveld; og da er du der for meg med din positivitet. Mørketiden er ikke så tung når jeg ser lys i deg.

Ha en fin Luciadag!

Magnus

P.s.: Musikken som fungerer som lydteppe til denne videoen fra Store Studio-innspillingene med Kråkesølv i forrige uke, er en snutt fra en sang som heter «Lyset». Den handler om min kjærlighet til mennesker som bærer med seg glede og positivitet i hjertet sitt. Den var opprinnelig ikke tiltenkt denne platen, men jeg har blitt så glad i den at jeg har endret litt på planene. Platen skal forøvrig hete Virkelighetsflyktning, andre del: Alt som kunne ha vært, og den blir kjempefin. Om enn noe annerledes enn dilillis’ kommende mesterverk.

(Source: youtube.com)

Video

Min nye singel, «Hei, frøken DJ», ble i går listet på NRK P3. Det er utrolig hyggelig med en slik anerkjennelse. Jeg har opplevd det med andre sanger før, men det er fortsatt like stort! Det har vært veldig hyggelig med alle de fine tilbakemeldingene vedrørende «På ei bru i Amsterdam» også, som de lokale radiostasjonene har spilt veldig mye.

Jeg komponerte «Hei, frøken DJ» på pianoet hjemme hos foreldrene mine i mai i år. Teksten handler om en DJ jeg var sammen med for en tid tilbake, og som har forandret seg. Hun er ikke lenger som hun var da vi var sammen. Sangene vi hørte på, gir heller ikke lenger de samme følelsene som de gjorde da vi var sammen. Det er fascinerende hvordan slike følelser bare kan forsvinne på den måten. Det er også bra, for da er det lettere å komme seg videre.

Justin Timberlake var noe av musikken vi hørte på i den perioden vi var sammen, så jeg tenkte umiddelbart at jeg ville ha et lydbilde som minnet om denne perioden. Produsent Ben Kinx (den mest talentfulle og hardest arbeidende jeg vet om) har hjulpet meg med å lage dette lydbildet. Jeg har fått høre at den og «På ei bru i Amsterdam» muligens er blant de første i sitt slag på norsk. Ben Kinx arbeider dessuten med en remix, som kommer om ikke lenge. Håper dere liker sangen! :)

Magnus

P.S.: 11.11.11 kommer Virkelighetsflyktning, første del: Maskinisten. Hverken «På ei bru i Amsterdam» eller «Hei, frøken DJ» kommer på dette albumet, men derimot på trilogiens andre del, som kommer til våren.


Hei, frøken DJ

Æ hør ikke
æ kjenn ikke
æ føl ikke
det brenn ikke

Den sangen der
æ skjønna ikke
den gjør ikke
nåkka med mæ

Kor e de
sangan vi
hørte på
dansa til, kor e de hen? 

Etterlatt
etter at
du forlot
e de ikke til å kjenn igjen

Hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til
hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til 

Platestift
senk den ned
hør den treff
nei, æ hør ikke

Kan du skift
neste sang, side B
æ treng en hit
kjære, gi mæ det

Nu står æ her
og venta på
at du skal kom
og ta mæ med, kor e du hen?

Etterlatt
etter at
du forlot
e du ikke til å kjenn igjen

Hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til
hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til
(x2)

Æ har så mye æ vil si til dæ
men du si du vil ikke vite det
si du har ikke tid til det
at æ må gjør som dæ, og kom mæ videre
at vi va ung, og at musikksmak e som vin
at vi har blitt eldre, at den har blitt bedre
og at nu, nu skal det litt mer til
men alt æ hør e klagesang og bitterhet

Hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til
hei, frøken DJ
sett på noe musikk som vi kan dans til
(x2)
 
Æ hør ikke
æ kjenn ikke
æ føl ikke
det brenn ikke