VIRKELIGHETSFLYKTNING

Julefri

Om noen få dager tar jeg en slags juleferie. Det vil si: Sirkus Eliassen kommer til å spille inn musikkvideo og gjøre saker og ting i studio. Men vi kommer til å ha en liten pause fra reiser og konserter i to hele uker. Det skal bli godt å være litt hjemme, kjenner jeg. 

Det har vært travle dager stort sett hele dette året, fullt av spenning, masse gøy og nye opplevelser. Og det har vært vårt hovedmål fra første stund: Vi skal ha det gøy, og vi vil oppleve nye ting. I tillegg har dette året vært svært lærerikt.

Rundt lanseringen av de to siste singlene våre, «Verden skulle gå under» og «Fullstendig feilfri», har vi igjen dukket opp litt i TV og aviser og radio, og det har vært interessant å lese og se de ferdigklipte intervjuene med oss, som i all hovedsak har endt opp med å handle ganske lite om musikken.

Vi får mange rare spørsmål som ikke har så mye med musikken å gjøre. Jeg tror det skyldes at folk ikke er så interessert i å lese om musikk. Og jeg skjønner det. Det er mer naturlig å høre på musikk enn å høre om den. Mange vil heller ha historier om menneskene bak og deres liv. Nylig fikk jeg spørsmål om jeg er singel og om jeg drømmer om hus og hjem og familie. Journalisten tenker at dette muligens kan være interessant for deres lesere (litt snålt at det skal være så interessant, egentlig!). Og når jeg da prøver meg med å svare følgende: «Jeg har ikke tid til å ha noen kjæreste slik det er nå. Men jeg er tilhenger av faste forhold og ser for meg at jeg kanskje ender opp i et når tiden er inne.», så blir overskriften som da kommer på trykk omtrent noe slikt som: «Drømmer om kjæreste» eller hva det nå var det stod skrevet. 

Det er jo ikke akkurat verdens undergang at f.eks. Verdens Gang kan finne på å vri det til at jeg går ut i avisen og søker kjæreste. Likevel forstår jeg det, og det er nok bare en del av gamet. Litt komisk er det, og dessuten svært lærerikt. Det får meg til å se annerledes og muligens mer nyansert på det jeg selv leser artikler om artister eller politikere eller andre intervjuobjekter. En slik innsikt tror jeg er en bra ting.

I dag kom vi hjem til Bodø etter å ha vært i to uker i Oslo. Det har vært svært innholdsrikt, og vi har gjort en rekke intervjuer, opptrådt sammen med Radioresepsjonen, spilt konserter, hengt ut med venner og ikke minst laget nye sanger.

Å skrive sanger er det morsomste jeg vet. Uten det, lever jeg nesten ikke. Det er noe helt spesielt med det å starte fra null, niks og ingenting, for så å skape noe som til slutt kan bli en sang som mange kan få glede av. Jeg har hatt det utrolig gøy med å skrive sammen med diverse sangskrivere i Oslo, og vil takke JAM Productions, Rykkinnfella, Blunder, Frida Amundsen, Element og Thomas Eriksen for storartet samarbeid! Kommer nok tilbake en tur i januar!

Men først skal det bli godt med tilnærmet «julefri» i to uker!

Ha en fortreffelig adventstid!

Magnus

P.S.: I dag kommer det en julegave fra Sirkus Eliassen: vår julesang «Julefri».

Beyond Bodø

Beyond Records peiser ut bodøhits om dagen!

Laura: Laura var ene og alene det bandet som fikk meg til å forstå at jeg skulle synge på norsk, og jeg er megafan av både tekster og musikk. I dag slipper Beyond Records ut EP-en Før, som består av gamle innspillinger dette bodøbandet gjorde før de gikk hver til sitt. Silje er den som har markert seg mest i ettertid, ved å danne bandet Bendik. Laura har reunionkonsert på Kjerringråkk på Sinus i helga, og det bør alle som kan, få med seg. Der blir et begrenset opplag av fysiske eksemplarer av Før lagt ut for slag.

Dilillis: Et av mine favorittband, bodøbandet Dilillis, slipper album på Beyond Records i morgen, og Avisa Nordlands Rune Slyngstad skriver en kjempefin anmeldelse i dagens papirutgave. Dilillis e snill får et velfortjent terningkast seks fem. Jeg er stolt av å ha produsert dette albumet, eller som bandet selv sier: «[…] en slags produsent.» LOL. Dilillis spiller opp til fest når plateslippet skal feires med storslagen konsert på Sinus neste helg.

Raggabalder: Raggabalder er tilbake, og i forrige uke slapp Raggabalder og Hålogalandslaget en kompromissløs mikstape spekket av dubplates og exclusives. Jeg er med på et av sporene, hvor jeg synger melodien til «Hei, frøken DJ» med ny tekst over en udødelig Dead Prez-instrumental. Jeg er svært fornøyd med mitt bidrag til denne mikstapen, spesielt andreverset mitt, som er første utgivelsen på nesten ti år (sist var Magnetisk Nords Tinglysing EP i 2003) hvor jeg rapper. Sporet heter selvfølgelig «Hei, Raggabalder». Raggabalder spiller opp til dans på SydØst i Bodø i helga. 

Sirkus Eliassen: Vår nye singel, «Æ vil bare dans» (Beyond Records), er fra og med denne uka A-lista på NRK P3. Skrullipop har regissert den kommende videoen, som slippes om ikke lenge. Forøvrig kan det nevnes at konsertene på Rognan (Blåfrost) og i Oslo (by:Larm) med Sirkus Eliassen i helga var killer.

by:Larm: Vi ble ganske plaget med flyforsinkelser mellom Bodø og Oslo på fredag, så vi rakk ikke vår egen fredagskonsert. Men man rår ikke over vær og vind og slikt. SAS kunne nok ha gjort en bedre innsats for kundene sine, men gjort er gjort, og spist er spist. Det finnes viktigere ting å bruke energien sin på. Tre av oss ble dessuten febersyke under den 13 timer lange turen sørover, så vi hadde mer enn nok med å slappe av før lørdagskonserten. Foruten vår egen konsert var mine personlige høydepunkter under årets festival å være gjest med Hålogalandslaget (Joddski, RSP og Jan Steigen – alltid gøy å dele scene med Joddski, som også var gjest på vår konsert), konsert med LidoLido (stortalent som snart kommer til Bodø) og Ask Embla (Ina Wroldsen, som har laget Shontelles fantastiske ballade «Impossible») og dansefesten som varte til kl. 06.00 natt til søndag. Den beste konsertopplevelsen i forrige uke var dog Thom Hell i kirka på Rognan på torsdag. Fabelaktig!

Jeg ble syk på tirsdag; fikk feber og alt det der. Jeg hadde kjent noe brygge seg opp i halsen i løpet av helga, så det var vel ikke helt sjokkerende at jeg skulle bli syk til slutt. Heldigvis varte det bare i én dag, og i går var jeg frisk igjen. For en herlig følelse det er å legge sykdom bak seg. Jeg må bli enda flinkere til å finne frem den følelsen i hverdagen – takknemlighet og glede over å være frisk. Det var nesten tre år siden sist jeg var syk (India 2009), så statistikken er ganske god. Håper det blir like lenge til neste gang. Eller lenger!

Nå som jeg er frisk igjen, skal jeg gå en spasertur ut i det nydelige bodøværet, for så å jobbe videre med noen nye innspillinger. Mye spennende på gang i Bodø for tiden. Raggabalder/Hålogalandslaget-mikstapen er ute allerede nå. Følg med på Facebook-sidene til Laura og Dilillis; regner med at det kommer lenker der til Før og Dilillis e snill veldig, veldig snart.

Ha en fortsatt fin dag, og mye kjærlighet,

Magnus

«Lyset»

Lucia kommer fra ordet Lux, som betyr lys.

Det er bemerkelsesverdig hvordan man endrer rolle alt etter hvem man er sammen med. Dersom jeg er sammen med ei jente som er sur og negativ om morgenen, inntar jeg automatisk rollen som den positive; dersom jeg er sammen med ei som stråler som ei sol til og med når det er mørketid, blir det derimot fort til at b-mennesket i meg tillater seg å komme til utløp. 

I dag har jeg lyttet stolt til den rykende ferske masteren til den nye dilillis-skiva, tidenes hitparade. Jeg har dessuten hørt på noen råmikser fra opptakene som vidunderlige Kråkesølv gjorde sammen med meg i forrige uke. Felles for begge platene er at alle instrumentene ble spilt inn samtidig i samme rom. Det gir en helt egen nerve og energi. Begge er dessuten produsert av meg, og kommer ut til neste år. 

Til tross for at jeg er produsent for både dilillis-skiva og mi egen, er det stor forskjell på rollene jeg har hatt i disse to sammenhengene. Elleville dilillis krevde maksimalt av min tålmodighet, og det føltes i blant som at jeg var en slags barnevakt. Dette står i sterk kontrast til innspillingene i forrige uke, hvor det snarere var Kråkesølv som var mine barnevakter.

Jeg har altså litt av begge deler i meg. Og det er greit, synes jeg. Jeg føler i alle fall ikke noe behov for å være i nøyaktig den samme rollen i enhver situasjon. Det er godt å ha kontroll, og det er også godt å gi fullstendig slipp på den.

Heldigvis er både Dilillis og Kråkesølv positive gutter, og da er det så mye lettere å være produsent og komme med innspill. Dersom de hadde vært negative, sagt at sangene var dårlige, dersom de hadde sagt at alt bare var sorgen og at det å spille i band bare er noe dritt, måtte jeg ha brukt all min energi på å dra opp stemningen. Ethvert kreativt innspill fra meg ville muligens lettere ha blitt tolket som kritikk. Når de man samarbeider med, er positive, kan man senke skuldrene og ha en dialog. Man kan si hva man mener uten å være redd for å ødelegge stemningen eller tråkke på noen tær.

Jeg liker å omgås med positive mennesker, og det gjelder også jenter. Jeg faller stort sett alltid for positive, hjertelige og fordomsfrie jenter. Optimisme og positivitet er noe av det herligste jeg vet om, og jeg tror veien til et lykkeligere liv er gjennom å legge bitterhet bak seg. Bitterhet fører ingenting bra med seg. Som en skikkelse i Jonathan Safran Foers persongalleri sier det så treffende: «Bitterhet er som å ta gift i håp om at noen andre skal dø av det.»

Jeg tror kanskje denne dragningen mot positive mennesker også handler om muligheten for meg til å vise mine ikke fullt så positive sider. Selv om jeg anser meg selv for å være ganske positiv, er hodet mitt også velfylt av tanker som ikke alltid er like optimistiske og gledesbetonte. Dersom jeg er sammen med negative og bitre mennesker, finner jeg ikke plass til mine mørkere sider. I møte med negative mennesker ender det bare med at jeg prøver å dra dem opp uten at det er rom for meg å kunne være hele meg, eller så ender vi opp med å dra hverandre ned. 

Ideelt sett skal man vel kunne endre på rollene etter behov. At mennesker som står en nært, kan hjelpe en når en behøver hjelp, og at man selv kan gi dem en hjelpende hånd når de behøver det. At man finner noen man både kan være sterk og svak sammen med.

Til nå har alle de positive og fantastiske jentene jeg har falt for, etter hvert vist seg å være ekstremt morragretne. Om dette er tilfeldig eller ikke, er jeg usikker på. Jeg begynner å mistenke at det er en slags sammenheng. Kanskje tillot de seg å bli slik fordi jeg som regel ikke har noe problem med å stå opp med et smil om munnen om morgenen. Jeg ga dem kanskje rom for å være gretne.

Om dette er bra eller ikke, skal jeg la forbli usagt. Det er mulig at jeg var med på å dra frem disse litt negative sidene i dem ved selv alltid å innta den positives rolle, og at det var en slags bjørnetjeneste til både dem og meg. Det er også mulig at det var bra for dem å få rom til å være litt urimelige og ufyselige om morgenen. Få ut litt damp. Tillate seg å være feilbarlig. Ikke la småting hope seg opp til bitterhet.

For så lenge du ikke er bitter, men positiv, så lenge kommunikasjonen kan være trygg og uten følelsen av å balansere på en knivsegg, og uten frykt for å ødelegge en skjør stemning oss imellom, og så lenge jeg kan dele av mine mørkere sider, så skal jeg vel alltids klare å holde ut at det enkelte morgener er jeg som må smile for oss begge. For meg er det jo egentlig ikke så vanskelig å smile; så hvorfor henge oss opp i det? Jeg tar det jo uansett igjen når jeg skal lufte hjertet mitt senere, når dagen blir til kveld; og da er du der for meg med din positivitet. Mørketiden er ikke så tung når jeg ser lys i deg.

Ha en fin Luciadag!

Magnus

P.s.: Musikken som fungerer som lydteppe til denne videoen fra Store Studio-innspillingene med Kråkesølv i forrige uke, er en snutt fra en sang som heter «Lyset». Den handler om min kjærlighet til mennesker som bærer med seg glede og positivitet i hjertet sitt. Den var opprinnelig ikke tiltenkt denne platen, men jeg har blitt så glad i den at jeg har endret litt på planene. Platen skal forøvrig hete Virkelighetsflyktning, andre del: Alt som kunne ha vært, og den blir kjempefin. Om enn noe annerledes enn dilillis’ kommende mesterverk.

(Source: youtube.com)